VINTERTUR 2011

 

I mars 2011 fikk jeg noen turer til Litjbuan og nærmeste omegn. I jobben som forkynner i Det norske Misjonsselskap (NMS) var jeg rundt om i Sør-Trøndelag og hadde møter. To av dem var i Meldal (Grøtte bedehus) og på Hølonda (Korsvegen misjonshus). Det er bilde av Grøtte bedehus og Meldal kirke i snøvær her. På møtet i Meldal ble det vist bilder fra Litjbuan, og jeg fortalte. På Korsvegen traff jeg også folk som kjenner Litjbuan, ikke minst Ola Næve som er fra Stornæve, næreste gården helt inn mot Litjbuan på Hølondasida. Etter møtet i Meldal stakk jeg ut til Storbuan i snøfokk, se bildet av bygningene der innhyllet i snø.

 

Lørdag 12. mars dro så Frode Sandnes fra Heimdal og jeg til Litjbuan igjen. Vi kjørte denne gangen til Stornæve på Hølonda, og gikk på ski innover derfra. Jeg hadde ikke vært der på Stornæve på år og dag. Vi gikk ned til Bjørnlivatnet. Her drev noen med isfiske, og like i nærheten lå de i lavvo i skogen. Ferden gikk ned til Vollmovatnet, der utsikten mot Litjbuan og Grefstadfjellet straks var åpen. Jeg fikk ikke tatt mange bilder denne gangen, da fotoapparatet hadde et sviktende batteri. Men noen ble det da. Det var herlig å skli på snøen og isen over vatnet og inn på elva Trivja og selve Litjbumyra. Borte ved utsiktstårnet for fuglelivet fant vi spor med bemerkelsesverdig store poter… spor av gaupe? Sola skinte, men det var en kald vind. Vi fant ly i gapahuken ved fossen. Her hadde vi matpause.

Fossen var bare så vidt åpen under all snøen og isen. Litt spesielt å gå på ski over Fosstjønna og Litjbudammen, selv om vi gjorde det samme i november i fjor også. Så bar det opp til vegen og utsiktspunktet der oppe, før vi naturligvis måtte opp til hytta og den klassiske utsikten der. Eneste hytta jeg kunne tenkt meg å ha. Jeg så på uglekassa der og drømte om at perleugla igjen kan komme og hekke der.. Etter hvert tjuknet været til og snøbyger kom inn over dalen fra Grefstadfjellet. Vi tok beinvegen ned mot myra igjen og utover mot Vollmovatnet. Borte ved det står et av mange skilt som forteller at Litjbumyran er et naturreservat. At et par andre og jeg i si tid tok kontakt med naturvernmyndighetene i Trondheim og fortalte om stedet, ga jammen større resultater enn jeg i guttedagene drømte om. Litjbumyran er vernet for kommende generasjoner… jeg må innrømme at jeg er litt stolt og glad for det.

Vi kom oss opp til Stornæve og bilen. Så fikk vi komme på besøk hos Signe Oljemark på Gåsbakken igjen. Ei trivelig ettermiddagsstund der, før ferden gikk heim til Trondheim langs fagre Ånøya. Det er sjelden jeg har det bedre enn på og etter en Litjbuantur, stedet som gir harmoni og ro i sjelen. Jeg sier alltid på gjensyn der!

Av:

Kjetil Lillebuan Vada

Klikk på bildet for å komme tilbake til hovedsiden