Litjbuan sommer 2010

Sommeren 2010 var jeg fire ganger på Litjbuan. Aleine et par ganger, og ellers sammen med Rannveig Vada, Turid Einbu Gregersen, Frode Sandnes, Marit og Tore Jessen. Og jeg traff Egil Nilssen ved Gravråkstuggu på Storbuan.

To av turene gikk om Løkken Verk og Storbuan, to om Hølonda. Jeg tok en liten ekstratur fra Svorkmo og inn til Åmot også, gårdene som ligger like nedenfor Litjbuan. Fuglekassene ble inspisert og tømt, og alle hadde vært i bruk av kjøttmeis. Utenom uglekassa. To måtte jeg drøye med å tømme pga kull to var i full gang.

 

Det var godt igjen å vandre inn i skogene mot Aurtjønna, gå utover myra mot Trivja som bukter seg gjennom den. Kjenne den atmosfæren som er så spesiell for Litjbuan. På turen sammen med Turid og Frode dro vi i sol, men ei skikkelig tordenbyge satte inn. Maten ble da inntatt i gapahuken ved fossen. Regnet ville ikke gi seg helt før vi dro. Da var det godt å komme på besøk på Gåsbakken til Signe Oljemark og treffe henne og Tor Emanuel der. Sjelden har vel varm Trøndersodd smakt bedre! Å finne piggsopp borte ved fossen var også et pluss! Også på en annen tur kom litt torden og regn, men da ga det seg fortere, og det var godt med et bad allerede litt før byga var over.

Men ellers var Trøndelagssommeren varm og god. Så også på Litjbuan. På siste turen var den dratt, ellers var tranen der med sine trompettoner. Lavskrika dukket fram i skogen. Ender, grønnstilk og enkeltbekkasin holdt til i vatn og på myra. Jeg tok også en tur inn til Mjovatnet bak Storbuan, der frostrøyken lå over vatnet, og et par smålommer lå og fløt. Huggormen lå på hyttetrappa og koste seg når det var sol. Som den bruker å gjøre. På Hølonda sida fant vi ekskrementer vi syntes var mistenkelige. Ved undersøkelser fant vi ut at det kan ha vært bjørn som har lusket der. På heimturene ble elg, hjort og rev observert i skumringa, det hører med å dra så seint heim at en får med seg det. Siste turen ble i molteplukkingas tegn. Etter en trivelig rast i blomsterenga ved hytta gikk turen ned mot myra. Da var det gjort. Flekkvis, men tett, stod molta moden og fin. Det ble noen kg til sammen på oss, julemolta ble sikret!

Ellers handler det å være på Litjbuan rett og slett om å være der. Få med seg stedene og den tonen som liksom spilles i lufta der. Høre vinden få ospebladene til å rasle.Se hytta ligge i ei eng av høgt gras. Se myrgraset som svaier. Ikke lett å beskrive. Men jeg er skikkelig takknemlig for nok en sommer med mye Litjbuan.Og ser fram til flere turer i forskjellige årstider. Litjbuan er der det er godt å være.

Av:

Kjetil Lillebuan Vada

Klikk på bildet for å komme tilbake til hovedsiden